Det er tirsdag på nyåret i 2013. Jeg sitter i Oslo, og har fått i oppdrag å blogge. Hjelp! eller rettere sagt, det er jo til hjelp å kaste seg ut i det ukjente. Nå skal jeg rett og slett blogge. Om hva da? Om kurset selvfølgelig. 

Jeg får det ikke til i samme takt som de andre på kurset i Teknologiendring og samfunnsutvikling #SOS6501, som oppretter blogg og skriver i vei om kurset. Jeg oppretter riktignok en blogg, men finner den ikke igjen, og skriver derfor heller ingenting. Det blir bare forsøk etter forsøk med brukernavn og passord, og nettadressen hvor bloggverktøyet ligger, flyter. Det ble ingen blogg, selv om jeg til slutt fikk skrevet to linjer, fordi de la seg i kladden jeg ikke fant.

På søndag finner jeg ro og får det til. Alene hjemme. For et poetisk øyeblikk. Det finnes sikkert et haiku om datamaskiner, tenker jeg. Fornøyd og lettet! Haiku er en japansk poesiform. Korte og lette dikt, som uttrykker mye! Diktene skrives på tre linjer i vestlig språk, mens på japansk er det en linje som gjelder. Jeg googler haiku om datamskiner, og jeg finner flere!

Faceless, just numbered.
Lone pixel in the bitmap-
I, anonymous.
Chris Spruck

alone, on the web,
drops of sensitivity
embrace an eyelash
Ed \»Darts Vapor\» Button

Er de ikke vakre? Hvor de beskriver menneskets væren foran dataskjermen, anonym og alene. Kanskje forklarer haiku-diktene hvordan jeg fikk blogget først når jeg var alene? Og kunne være anonym?

De to kursdagene var lærerike. Med tvangsbloggingen måtte jeg lære. Og ikke tro det var enkle saker for meg. Det var vanskelig. Og i tråd med professor John Hattie, som sier et eller annet sted, at læring skjer når vi gjør feil.  

Reklamer