Hva er MOOC? Assosiasjonen jeg fikk for to uker siden var norske vesker av merket «MOO» uten «C» riktignok. MOOC er langt ifra en veske, heller ingen ting, men en gigantisk digital læreplattform hvor du kan komme sammen med flere andre interessefeller i et nettverk, for å lære mer om et eller flere felles tema. Akronymet MOOC er kort for Massively Open Online Classes. Intensjonen med MOOC er å dele bidrag (tekst, video fra undervisning mm) om felles interesser. Og slik lære mer.

I 2012 skriver The New York Times at MOOC vokser raskere enn Facebook.

Ivan Illich beskrev en slags MOOC allerede i 1971. Den østeriske filosofen formulerte i boken «Deschooling Society» ideen om en teknologisk læreplattform der alle kunne få delta i utdanning, uansett klasse eller rikdom, og slik gjøre utdanning tilgjengelig for alle.

“ The operation of a peer-matching network would be simple. The user would identify himself by name and address and describe the activity for which he sought a peer. A computer would send him back the names and addresses of all those who had inserted the same description. It is amazing that such a simple utility has never been used on a broad scale for publicly valued activity.” Ivan Illich, 1971

Illich ideer inneholdt også, på fascinerende vis, planer for hvordan læring kan gjenoppfinnes gjennom bruk av avansert teknologi som åpnet for «learning webs.» Illich foreslo altså alternativer til den, i hans oppfatning, ineffektive skolen og presenterte 3 formål med learning webs:
1. Gi alle som har lyst til å lære tilgang til ressurser når de måtte ha behov for ressursene.
2. Mobilisere alle som vil dele kunnskapen sin til å finne de som vil lære fra dem.
3. Gi alle som vil presentere et tema offentlig, muligheten til å gjøre det.

Illich ville ha selvdrevet utdanning støttet av sosiale relasjoner i flytende uformelle sammenhenger, som MOOC, og han beskriver de mulighetene som læreplattformen MOOC gir 42 år før The New York Times utroper 2012 til et MOOC år. Professor i kriminologi, Nils Christie, presenterte liknende tankegods her hjemme i 1971 i boka «Hvis skolen ikke fantes», om at skolen har noen ikke-ønskelige egenskaper når den ekskluderer grupper fra å ta utdanning. Som britene nå erfarer.

MOOC har kommet til Norge. I Universitas, NTNU sin studentavis, etterlyses den 12. oktober 2012 interesse for MOOC ved NTNU. Førsteamanuensis Anne Cathrine Elster ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap, ikke overraskende at det er ved dette instituttet, bruker MOOC som en del av undervisningen sin, og som hun sier: verktøyet er et berikende supplement til egne kurs. Elster har arbeidet ved et amerikansk universitet, og det kan jo også være grunnen til at hun har brakt MOOC inn i egen undervisning. Hun anbefaler studentene sine MOOC-kurs i grafikkprogrammering ved University of Illinois i USA, som tilbyr åpne kurs via plattformen Coursera.

Britiske universitet satser også på MOOC for å nå ungdom, som på grunn av økte studieavgifter ikke studerer lenger. Storbritannia erfarer at de har fått 54.000 færre studenter etter at det har blitt dyrere å studere. Med gratis MOOC kurs håper de å endre dette. Denne situasjonen har faktisk ført til at britene undersøker muligheter for å utvikle MOOC studier som gir kvalifisering.

Hovedtanken bak MOOC er deling. «We want you to share your work with other people in the course, and with the world at large” skriver kursfasilitatorene Dave Cormier, George Siemens, Stephen Downes and Rita Kop på mooc.ca om kurset de tilbyr. MOOC er altså gjennomgående sosial i sine grunnmurer.

Utfordringen er at MOOC holder seg levende, og suksessfaktoren er delingen. Det er sagt at 90 % av oss er tilskuere på nettet og kun 10 % delere. Blant «delerne» er det 1 % som selv produserer tekst og innhold før de deler, mens 9 % deler det andre har produsert. I New York Times henvises det jo også til en hovedutfordring ved MOOC – hvis vi kun reproduserer det andre har laget, og til og med kaller det vårt eget, altså fusker. Ingen ukjent problemstilling ved norske utdanningsinstitusjoner i dag. Og handler forsåvidt ikke om MOOC, men om våre holdninger.

Læring og undervisning er i stadig endring. Det er en naturlig tilstand. Vi vil alltid forbedre oss, verden og hverandre så vi endrer oss, om ikke innen en generasjon så i løpet av kommende generasjoner. Utfordringen med nye digitale verktøy er blant annet at nye ferdigheter og holdninger også kreves i tillegg til kunnskap. Som i et kinderegg.

Tre ting på en gang

Tre ting på en gang kan virke utfordrende og vekke motstand. Spesielt holdningsendring, og endringer i å gjøre ting annerledes. Hvordan skal man bruke et framkomstmiddel på hjul hvis man ikke vet hvordan et hjul ser ut? Og når man synes det er bedre å bruke føttene. Likevel, å lære seg å sykle er jo et framskritt, som tar en raskere fra A til B. Likeså å lære seg å kjøre bil. Ikke like lett å løpe så fort som hjulene ruller. Altså; man investerer ved å være åpen for bruk av hjulet. Vi kommer oss raskere framover på hjul. I hvert fall inntil videre.

Arne Krokan skriver om hvordan læring påvirkes av den nye teknologien i boka si «Smart læring». Krokan som selv bruker MOOC prinsipper i kurset han holder ved NTNU Videre #SOS6501, problematiserer undervisningssektorens treghet når teknologiske endringer gir oss verktøy som innebærer andre måter å gjøre, tenke og lære på.

Som student hos Arne Krokan i to uker på kurset Teknologiutvikling og samfunnsendring, har jeg blitt kjent teknologiens nye verktøy. Det stemmer, verktøyene krever en endring i hvordan jeg jobber for å lære. Verktøyene krever faktisk at jeg endrer meg selv. I tillegg til å lese bøker og understreke avsnitt jeg finner viktige med neonrosa «marker», skal jeg nå jobbe faglig som «deler» på sosiale media. Både med egenprodusert tekst om kursets tema og praktisk ved å øve på å beherske teknologien det er å blogge og twitre, – for å dele og for å bygge nettverk. Understreking av tekst andre har skrevet, er forresten ingen effektiv læringsteknikk heller viser ny forskning.

Det er tid for at vi endrer oss! Teknologien er her allerede, nå handler det om å ta den i bruk. Spørsmålet er om det er en enkel sak å begynne å bruke den? Marshall McLuhan sa: “We shape our tools and afterwards our tools shape us”. Vi har skapt nye verktøy, nå er det tid for at verktøyene skaper oss. Og det er her utfordringen ligger. Og mulig motstand kan finnes. Hva kan i så fall hindre endringer i retning av MOOC?

Læringsinstitusjonene vi har etablert bruker allerede verktøy, og disse verktøyene har formet oss. Som samme Marshall McLuhan sier: “Our tools do not ‘let us do whatever we want to do,’ but instead limit and in some cases dictate what we do.” Det er nettopp dette, at vi allerede er formet, som kan hindre oss. Det var også dette filosofen Illich var inne på. Utdanningsinstitusjonene størkner, og samfunnet størkner med. Illich var ikke glad i institusjoner i det hele tatt. De har det med å størkne, mente han. En skole er riktignok en institusjon, men begrepet kan også beskrive et sett med normer og en sosial praksis som regulerer hvordan vi løser viktige og tilbakevendende oppgaver.

Professor John Hattie har satt spørsmål ved om den undervisningen vi har i dag er bra nok. Skolen og lærere må utfordre seg selv på hva læring og undervisning er for å få en bedre undervisning, mener han og introduserer «peer to peer» metoden, og kaller undervisning «peeragogy» ikke pedagogikk. Studenten skal være en partner, ikke en mottaker som skal gjenprodusere! Prinsippene som Hattie presenterer er forenlig med MOOC.

Holdningene våre til skole, kunnskap og læring utfordres, og med det godt etablerte «sannheter». Det er nesten så vi har glemt at skolen er en sosial konstruksjon. Hvis MOOC skulle erstatte dagens system måtte professorer og andre fagansatte finne seg nye roller å formidle fra. Å ta fra noen en etablert rolle er truende. Derfor må slike endringer ta tid, og begynne som supplement til det etablerte, som eksemplifisert av Elster ved NTNU. Vi må ta hensyn til at det tar tid å konstruere nye sannheter som læring, skole, kunnskap. Ikke minst kan det ta tid å rekonstruere akademias sannheter om hvem som kan noe, og ikke minst, når det er legitimt å dele av den kunnskap man innehar. Skal man ta doktorgraden først? Det er heller ikke like enkelt å avlære, som Hernes twitrer om.

Men til slutt. Tenk hva forskere kan oppnå med MOOC? De vil få muligheter til å lære og bli lest av utallige andre i det nettverket de deltar og deler i. Tankene deres blir mer tilgjengelige, drøftet og lært, forkastet eller tatt videre i nye diskusjoner av andre. Og dette uten å gå ut. Riktignok forutsetter det en slags institusjon med noen delte normer og holdninger for å ivareta redelighet. Men det viktigste er at læringen også blir satt fri igjen, som jeg tror den var i større grad før kvalitetsreformen i høyere utdanning. MOOC har potensiale for å frigjøre.

Advertisements